Det er aldri feil å spørre

Det er snart helg, og jeg har en god fridag foran meg. Det tar alltid litt tid å lande, både i hode og kropp, etter en travel uke, der mange inntrykk skal sette seg. Det er ikke noe spesielt med denne uken, kanskje, for det er vel slik etter de fleste arbeidsukene, at man blir sittende å tenke på alle du ulike menneskene, med de ulike livene, man har truffet på kontoret.

En ting som kanskje har slått meg disse ukene som har gått siden jul, er de mange samtalene med folk om store og små livsfloker, og ikke minst tanker rundt det å ta selvmord. Det er ikke noe som er uvanlig for meg, eller de fleste fastleger, det å snakke om nettopp selvmord. Men jeg tror faktisk det er noe som har skjedd for en del, at de har fått litt å tenke på, og fundere over, etter det store fokuset som har vært de siste par månedene. Jeg har møtt både kvinner og menn, unge og eldre, som har åpnet opp om tanker og kanskje også bekymringer, fordi de har en mor eller far som tok livet sitt; fordi det er mye psykisk sykdom i familien, og de er selv redde for å bli syke. Andre har slitt så mye med kroniske smerter at de kjenner at de kanskje heller ønsker å dø enn å leve i dette smertehelvetet. Og noen vet ikke helt hva de føler, de er bare slitne og lei seg, og føler seg som en byrde for dem rundt seg. En eldre mann, som jeg har kjent som en blid, mild og trivelig fyr, kom en dag og åpnet opp at han egentlig hadde tenkt på å ta en «Ari Behn», men at han aldri hadde fått seg til det.

Jeg er glad for at de kommer og snakker om det. Jeg er heller ikke redd for å spørre mennesker direkte om de noen gang har tenkt på, planlagt eller forsøkt å ta livet sitt. Det er en del av jobben min. Jeg er heller ikke så redd for å møte svaret. Selv om jeg ofte ikke har et godt svar tilbake, eller en klar plan på hvordan jeg skal kunne hjelpe dem som sitter foran meg. Men det er nettopp det som er viktig å huske, også for den som ikke er lege, eller erfaren med å møte mennesker som har det vondt og vanskelig; det er ALDRI farlig å spørre. Man kan ALDRI påføre noen selvmordstanker ved å spørre dem direkte. Det er derimot viktig å gjøre det. Selv om man ikke har noe svar eller løsning. Det som gjelder aller mest, er å vise at man er der, uansett. Og å få den som sliter til å komme litt ut av håpløsheten, og da hjelper det å kjenne at noen bryr seg, og ikke syns at man bare er en byrde.

Det er ganske tankevekkende å høre om alle som faktisk har slike tunge tanker. Men det er kanskje en del av livet dette også; at vi ikke helt finner ut av tankene våre, av hva som er stort og smått, og det å «lufte» disse tankene med andre, slik at de kanskje blir litt mindre svarte og vanskelige. Dette er kjempekomplekst, og det er så mange faktorer som spiller inn. Og plutselig slår lynet ned, uten at vi har hatt noen mistanke om at det kunne skje.

Det er også en del av det å være i min jobb. Jeg går innimellom hjem fra kontoret med en usikker klump i magen; var det riktig å sende denne pasienten hjem, eller burde man ha søkt hjelp nå? Slike valg må man ta, og det går som regel bra. Men noen ganger gjør det ikke det. Og det kan være tungt å forholde seg til videre.

Men nå er helgen her, og den skal nytes. Men det er mange som er med meg i tankene, og som også vet det. Det ligger forhåpentligvis en liten hjelp i det.

God helg til dere;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: