ER DU EN TIDSOPTIMIST, ELLER IRRITERT PÅ EN SOM ER DET?

Tidsforbrytelser - Jeg tar det personlig at du kommer for seint ...

Et lite hjertesukk med snev av irritasjon i dag; Er det flere enn meg som kan kjenne en anelse av irritasjon over såkalte «tidsoptimister» som de fleste av oss har i våre omgivelser…? Jeg har en del faktisk, og selv om jeg er veldig glad i dem, så er den delen av personligheten deres litt utfordrende for andre rundt dem noen ganger… 😉 Ordet tidsoptimist tror jeg må være oppfunnet av dem som selv er en sådan, for det er ikke mye optimisme hos oss andre, som må vente på personer som kronisk og notorisk er forsinket til avtaler og sånt.
Det er ikke slik at jeg selv kan påberope meg å være på minuttet i enhver sammenheng, jeg har helt sikkert mine egne svin på skogen, det er det vel de fleste som har? Men det virker som enkelte har en egen tidsregning, der det så og si alltid er lagt inn en slakke, som gjerne kan være både lang og uforutsigbar. Og som sikkert er grei og behagelig for den det gjelder, men på ingen måte for alle andre som må forholde seg til tidsoptimisten… For det er jammen mye tid som kan gå med på å vente på en person som «alltid» kommer for sent, eller virker helt fristilt den avtalen man trodde man hadde. Selv kjenner jeg iallefall på at jeg liker å være til stede kl syv, dersom avtalen var det, og da blir gjerne en del ting avsluttet og kuttet ut, og nedprioritert, for å være der til avtalt tid. Og det kjennes som litt bortkastet hensyn, dersom man kanskje avbrøt noe viktig selv, for å komme tidsnok, dersom «tidsoptimisten» kommer slentrende lenge etterpå. Da er faktisk tidsoptimisten en tidstyv, men det er det faktisk ikke så mye snakk om, når man prøver å finne hyggelige måter å benevne dem som kronisk kommer for sent.
Kanskje tenker den kronisk forsentkommende at det bare er å finne på noe imens man venter? Jeg vet ikke jeg. Men det er faktisk ikke alltid så enkelt, når man har innstilt seg, og lagt planer. Kanskje har man faktisk avbrutt noe man holdt på med, og gjerne skulle ha fullført, men avslutter på grunn av at man ønsker å holde sin del av den avtalen man har. Eller trodde man hadde… Da er det passe irriterende at man da må sitte og vente i den andre enden, og slett ikke hadde sett for seg å «finne på noe» annet fordi den andre parten syns det er greit å bruke sin tidsregning.
Dette er liksom et tema man ikke skal snakke så mye om, eller klage over, har jeg inntrykk av. Det blir gjerne blåst eller fleipet bort, ikke minst når den kronisk forsentkommende endelig kommer. Da er det gjerne vi som har ventet som kjenner oss dumme og mugne dersom vi sier i fra. Slik kjenner jeg på det iallefall- Og det er også gjerne slik at den som faktisk bestreber å komme rimelig tidsnok, er den som blir beskrevet som «stresset» eller noe i den gata, fordi man kanskje reagerer litt på å vente, og forholde seg til «tidsoptimisten», gang etter gang. Det har faktisk ikke noe med stress å gjøre, om man liker å være rimelig presis. Men det er lov å kjenne stresset koke litt, om man for N-te gang, venter på samme person i et møte, middag, eller hvilken som helst avtale. Noen ganger ti minutter, andre ganger i halvtimes og timesvis.
Jeg tror egentlig at den «tidsoptimisten» er i stand til å komme tidsnok. Når det liksom virkelig gjelder. Hvor ofte mister de flyet?? Hvor ofte kommer de for sent til et jobbintervju, eller til en viktig avtale der mye står på spill…?
Når jeg tenker på det, blir jeg enda litt mer irritert kjenner jeg, på at jeg og mange andre med meg, på en måte blir ufrivillige med i en livsstil som andre legger til seg. Og som går utover oss i neste omgang. Dette dreier seg faktisk ganske mye om respekten og verdien av andres tid, gjør det ikke det da?
Nei, shit, dette syns jeg ikke noe om, men syns det er vanskelig å gjøre noe med…
Noen som har noen erfaringer, og gode forslag hvordan man løser dette?😰 Jeg tenker at det kan være fruktbart å tenke over og høre litt fra begge sider. Jeg tror at både tidsoptimisten, og den som lever med slike rundt seg, og irriterer seg, kan ha nytte av å finne måter å takle det, og å få det bedre med å ha så ulikt forhold til tid. Jeg tror dette er faktisk er et ganske stort issue rundt omkring, og for mange, og et tema som er ekkelt å ta opp, men som gjerne forsurer både familier, venneforhold og arbeidsforhold. Så derfor blir det gjerne med irritasjonen, og at ting som faktisk kunne fungert litt bedre, bare får fortsette å gnage. Og det er aldri særlig godt eller fruktbart!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: