A-MAGASINETS SKIVEBOM

Det er flere med meg som har lest A-magasinets etter hvert omtalte artikkel om oss fastleger, og fått enda en fortelling om «alle de slitsomme og kravstore pasientene». Jeg satt selv og leste artikkelen til morgenkaffen i går, egentlig litt forventningsfull, fordi jeg jo egentlig syns det er veldig bra at yrket vårt og vår travle hverdag er gjenstand for interesse. Og ikke minst fordi jeg virkelig ønsker at flere får et lite innblikk i vår hverdag. Men som for så mange andre tydeligvis, så er jeg mer og mer rystet over at denne artikkelen i det hele tatt har fått kommet på trykk, og kommet seg gjennom de mange leddene av journalistisk vurdering, før den kom ut.

Les artikkelen HER

Over 10 (!) sider bretter A-magasinet ut historier fra ti fastleger, om hvor forferdelig kravstore og vanskelige dagens pasienter er. Det er en lang tirade med fortellinger som overgår både hverandre og Nina Lykkes sine i hennes suksessroman «Full spredning», som kort beskrevet omhandler noe av det samme. Altså slitne og desillusjonerte fastleger, som sitter og sukker og akker på kontoret, og gruer seg til å åpne døren til neste fæle pasient som sitter på venterommet. Nå syns jeg at Lykke sin bok var kjempemorsom, og jeg kjente meg godt igjen i noen av hennes historier og beskrivelser. For det er faktisk en slitsom jobb, og noen slitsomme pasienter, og tunge dager. Men i alle dager da; nå må det være nok av traurige og forferdelige fortellinger om hvor jævlig vi har det på jobben!! Og det som er ekstra ille med A-magasinets artikkel er at de har gjort alle aktørene til tapere, og de degraderer og mistenkeliggjør alle sammen; fra fastlegen og pasienten til dem som jobber i NAV eller andre steder de møter pasienten.

Jeg ønsker å si til alle dere pasienter «out there»; de aller aller fleste av oss fastleger har IKKE et slikt syn på våre pasienter som det har blitt beskrevet her! Selv om man kan både være drittlei enkelte dager, og ikke vise allverdens empati eller yte den beste hjelpen, så har de aller fleste av oss en grunnleggende respekt for det mennesket vi har foran oss. Det være seg fysiske og konkrete sykdommer, eller noe som er mye mere diffust og uavklart, og kanskje ikke en reell sykdom en gang.

Jeg er helt enig i at jeg møter stadig flere pasienter som ikke «feiler» noe. Men det er da virkelig like viktig for meg å ta disse menneskene på alvor, høre hva det er de sliter med, og bistå med det jeg kan, både av støtte og profesjonalitet! Og det er faktisk bullshit det denne ene legen i artikkelen sier, at «vi ikke er utdannet for å takle sosiale kriser». Unnskyld meg, men da mener jeg det er han eller hun som bør vurdere om fastlegeyrket er noen for ham! Helt konkret så er vi faktisk utdannet til det som allmennmedisinere, og jeg underviser selv legestudenter ved NTNU, der vi jobber nettopp med slike ting. De øver helt konkret på å kommunisere med alle slags pasienter, ikke minst dem som sliter både psykisk og sosialt!

Jeg må si at noe av det fantastiske med å være nettopp fastlege, er å møte alle disse forskjellige livene, historiene, plagene og bekymringene. Og det er jaggu ikke enkelt å være menneske i dag, midt i all støyen fra media, der man blir dynget ned med overskrifter om hva som er farlig, og hva man kan bli syk og dø av.

Spørsmålet om uføretrygd er også en stor sak i artikkelen, og det blir slengt ut påstander om pasienter som kommer og krever trygd, og som har bestillinger på sykmeldinger og andre ytelser. Og ja, det er faktisk slik noen ganger, at vi kan kjenne på dette presset, og at vi må stå i det, og være den som forklarer hvordan dette fungerer. Og ja; det er hardt innimellom å stå i mot, når det presses hardt, og når de «truer» med å gå til en annen lege, og de har forsikring her og der. Da kan det være en prøvelse å være den profesjonelle som sier at «nei, det er ikke indisert med MR her nå», eller «du kan friskmeldes om fem dager», når de har sett for seg to uker. Og det har iallefall ikke blitt enklere med eksplosjonen av «engangsleger» og alle mulige private klinikker som står klare til å ta i mot når vi prøver å sette disse grensene, som vi har fått i oppgave å forvalte.

Temaet er bra og det er veldig aktuelt. Men Aftenposten; her har dere skikkelig tråkket utrolig feil. Dere kødder ikke med verken meg eller med pasientene mine på denne måten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: